India - kultursjokket!

Ikke bare reiste jeg til en østlig kultur, men jeg reiste med vestlendinger! Flotte mennesker begge gruppene, men det er tydelig hvordan kultur er forskjellig overalt. Men trenger det å være negativt? Nei. Kan det ikke til og med være oppmuntrende? Jo! På videregående hørte jeg om Èmile Durkheim som sier at mennesker er ubevisst underlagt samfunnet ved at vi følger strømmen. Men vi fikk møte ungdommer som ville forandre verden. De ville være den forandringen som verden trenger. Samtidig lekte vi turister.  

Vi så Taj Mahal, red på elefanter og så verdens mest fotograferte bygg (som trolig bare er det fordi de kaller bygget for det, haha). Du kan ikke forberede deg på hva India har å by på. Uansett hvor mye du tror du vet om landet og kulturen. Eksempelvis ble første togturen halvannen time forsinket grunnet en ku som sperret linjene. Noe som tydeligvis var vanlig. For jo.. «Indiantime». Viste du at det finnes et undergrunns marked for kukjøtt? Eller at den hellige kua som går rundt i gata, ikke får mat og stell av menneskene rundt. Den blir oversett like lett som de fattige på gaten og de små barna som er ute å tigger i stedet for å få gå på skole. Det virket så håpløst, men mitt i alt det triste var det glede. I slummen kunne vi se barn som lekte og gledet seg, og naboer som virkelig kjente hverandre. De har ikke mye materielle ting, men de kan fortsatt ha samme, om ikke enda større glede enn oss. Vi har så mye å lære.

Vi kan også la oss inspirere av den lengselen de har etter Gud. Vi besøkte Golden Temple, et sikh-tempel i byen Amritsar. Det så vi mennesker som har reist langt for å komme frem. Som stod i lange køer for å se på deres hellige bok Adigranth. Den lengselen. Også gikk vi der med visshet om at vi har en Gud som ble liten så vi kunne ta del i det Han ville gi oss. Bare av nåde. Og de tror det kanskje er godt nok dersom de bare gjør, eller dersom de bare klarer. Vi har på tross av, de har på grunn av. Du innser hvor takknemlig du burde være. Tenk å vite sannheten når så mange søker desperat.

Vi fikk også være med på gudstjenester. Generelt sett gikk det til et lite hus som tydeligvis var mye større på innsiden. Eller så var det bare overraskende mange folk på liten plass, sannsynligvis det siste. Små barn gikk på rundgang gjennom forsamlingen, og vi lot oss distrahere av de skjønne små. Gjennom møtene satt de indiske bibelskolestudentene på fremste rad like ivrige gjennom alle de tre timene som møtet varte. Lenger fremme ved scenen fikk vi æresplassene, for de ville vise oss gjestfrihet. Til tross for at vi ikke forstod alt som ble sagt så var det fint å være med. Selv når stilen virket så fremmed og språket uforståelig, så vet du at dere har samme tro, og dere kan få være i fellesskap med søsken.